Det snakkes ofte om skatt som «kontingenten for å bo i et sivilisert samfunn». Men når man ser hvordan milliarder kastes ut av vinduet til meningsløse prestisjeprosjekter, bistand uten kontroll og et byråkrati som eser ut, ligner det mer på et ran på høylys dag.

For en gjennomsnittlig lønnsmottaker representerer skatteseddelen tiår med slit. Du står opp tidlig, du ofrer tid med familien, og du legger ned dine beste år for å skape verdier. Totalt i løpet av et arbeidsliv betaler du kanskje inn noen millioner kroner til fellesskapet. For deg er dette fruktene av et helt livs innsats. For en byråkrat i et departement er det en «avrundingsfeil».

Det er her den moralske fallitten ligger. Når staten bevilger hundre millioner her og fem milliarder der til prosjekter ingen har bedt om – og enda færre har nytte av – så er det ikke bare «penger» de bruker. De bruker din tid. De bruker de timene du var borte fra barna dine. De bruker de kreftene du la ned på overtid.

Staten skaper som kjent ingenting. Den har ingen egne penger. Hver eneste krone som sløses bort på symbolpolitikk eller subsidier til ulønnsomme næringer, er tid som er tatt fra et menneske som har produsert noe av verdi.

Vi har skapt et system der politikere konkurrerer om å være mest «spandable» med penger de aldri har jobbet for selv. De behandler din livstid som vekslepenger i et politisk spill. Det er på høy tid at vi slutter å se på skatt som en nøytral overføring, og begynner å kalle det det faktisk er: En massiv inndragelse av individets frihet og livsverk.

Tilhengerne av dagens system vil kalle dette for solidaritet. Jeg kaller det arroganse. For hva er vel mer arrogant enn å mene at staten vet bedre hvordan dine leveår skal brukes enn det du gjør selv?

Det er på tide å sette foten ned. Din innsats skal ikke være en avrundingsfeil i et statlig budsjett!