Hver gang noen i dette landet våger å foreslå at du skal få beholde litt mer av dine egne hardt opptjente penger, utløses det en nøye orkestrert panikk på Løvebakken og i kommunestyrene.

Argumentasjonsrekken er slående identisk hver eneste gang: «Kutter vi skattene eller avgiftene, må vi desverre kutte i skole, helse, eldreomsorg og politi!»

Dette er ikke tilfeldig. Det er en velkjent politisk og byråkratisk taktikk kalt Washington Monument-syndromet.

Hva er egentlig Washington Monument-syndromet?

Begrepet oppstod da det amerikanske Parkvesenet i 1969 ble foreslått ilagt budsjettkutt. I stedet for å effektivisere administrasjonen eller kutte i interne konsulenttjenester, kunngjorde byråkratene at de desverre måtte stenge det mest populære og synlige turistmålet de hadde: Washington Monument.

Målet var krystallklart: Å gjøre kuttet så merkbart og smertefullt for publikum at folk ville rase, slik at politikerne ble tvunget til å trekke kuttforslaget.

I norsk politikk drives dette spillet på elite-nivå:

• Kutter man i den skyhøye drivstoffavgiften? «Da forsvinner midlene til sykehusene!»
• Reduseres eiendomsskatten i kommunen? «Da må bestemor ligge på gangen på sykehjemmet!»
• Justeres skattenivået ned noen få prosent? «Da går beredskapen i oppløsning!»

Det nevnes aldri at det kan kuttes i fylkeskommunalt papirflytting, fjasete PR-rådgivere, dyre kommune-rebrandingprosjekter eller symbolske prosjekter som badeland uten vann. Nei, det er alltid de svakeste og mest populære tilbudene som skyves foran som levende skjold.

Familiebudsjettet: En analogi fra hverdagen

For å forstå hvor absurd denne logikken er, kan du overføre den til din egen privatøkonomi.

Tenk deg en familie der far tjener godt, men svir av hundretusenvis av kroner hvert år på dyre hobbyer, sushilunsjer, ombygging av familiens kjøkken og innleide konsulttjenester for å rydde i garasjen.

En dag krymper inntekten med 1 000 kroner i måneden. I stedet for å avbestille strømmetjenestene eller droppe sushilunsjen, snur far seg mot barna og sier med alvorstung mine:

«Dessverre, barna mine. Nå har vi fått mindre penger, så fra og med i dag må vi kutte ut middag og astmamedisin.»

Ingen oppegående mennesker ville akseptert en slik oppførsel i et privat hjem. Du ville kalt ham uansvarlig og krevd at han ryddet opp i sitt eget sløseri før han rørte barnas helt grunnleggende behov.

Men når staten gjør akkurat det samme – på et statsbudsjett som sprenger grenser og ligger på over 2 000 milliarder kroner – da sitter media, akademia og politikerne i panelene og nikker alvorlig med.

Frédéric Bastiat og det man ikke ser

Den franske økonomen og liberalisten Frédéric Bastiat pekte på dette prinsippet allerede på 1800-tallet i sitt klassiske essay om Det man ser og det man ikke ser.

• Det du ser: Politikerne som klipper snorer på prangende symbolbygg, finansierer særinteresser og truer med nedleggelse av skoler om de får én krone mindre.
• Det du ikke ser: De enorme summene som forsvinner inn i et svulmende byråkrati, ineffektiv statlig drift og ren pengeutvanning.

Nobelprisvinner Milton Friedman oppsummerte byråkratiets iboende logikk presist: Staten er en mekanisme der noen bruker andres penger på andres vegne. Når det hverken er dine egne penger du bruker, eller deg selv du bruker dem på, forsvinner ethvert incentiv til å spare. Incentivet ligger i stedet i å gjøre budsjettet sitt så oppblåst og «uunnværlig» at ingen våger å røre det.

Oppskriften på den politiske bløffen

Neste gang politikere og byråkrater kjemper nebb og klør mot skatte- og avgiftskutt, kan du sjekke sjekklisten for hvordan manipulasjonen foregår:

• Trinn 1: Det kreves at innbyggerne skal få beholde mer av sine egne penger (f.eks. kutt i særavgifter).
• Trinn 2: Politikerne ignorerer de milliarder av kronene som går til uvesentlig fjas, byråkrati og subsidier.
• Trinn 3: De peker umiddelbart på det absolutt mest populære og nødvendige tilbudet i lokalsamfunnet.
• Trinn 4: De påstår at akkurat dette må ofres dersom skattebetalerne skal få lettelser.
• Trinn 5: Skremte velgere rygger unna, og statskassen fortsetter å fylles til randen.

På tide å fjerne keiserens nye klær

Offentlig sektor i Norge har aldri svømt i mer penger enn i dag. Pengekassen stapper over, mens vanlige folks private økonomi spises opp av avgiftstrykk og prisvekst skapt av myndighetene selv.

Det finnes mer enn nok ugress å luke ut i offentlige budsjetter lenge før man trenger å nærme seg en eneste lærer, sykepleier eller politibetjent.

Neste gang en karrierepolitiker står på TV og hevder at skattekutt betyr raserte velferdstjenester, må du gjennomskue skremselspropaganden: De forsvarer ikke velferden din – de forsvarer sitt eget maktapparat og sin rett til å svi av dine penger.

Krev at de rydder i eget hus før de ber deg om å tømme din egen lommebok.