Frédéric Bastiat minnet oss i sin tid om det avgjørende skillet i økonomien: det man ser, og det man ikke ser. I norsk næringspolitikk ser vi politikere som glade og fornøyde klipper snorer, deler ut hundrevis av millioner i statlige subsidier og roser sine egne «grønne eventyr». Det vi ikke ser – før regnskapene legges frem – er hvordan den samme statens grådighet kveler verdiskapingen i bakgrunnen.

Nå har røyken lagt seg rundt møbelprodusenten Vestre AS. Med et underskudd før skatt på 35,6 millioner kroner i 2025 (etter et tap på 22,4 millioner i 2024) og brudd på lånebetingelsene, kjemper bedriften en tøff kamp for overlevelse. Men det mest oppsiktsvekkende er ikke tapene i seg selv. Det er skatteregimets nådeløse og ødeleggende mekanikk.

Myten om den «personlige» skatten

Politikere på venstresiden har i årevis messet om at formuesskatten bare er en «personskatt» som overhodet ikke rammer bedriftene. Dette er en teoretisk skrivebordsøvelse som er fullstendig frikoblet fra hvordan hverdagen fungerer i næringslivet.

Når eieren må ut med 1,24 millioner kroner i formuesskatt for et skatteår, ligger ikke disse pengene gjemt i en pengebinge på bakrommet. Verdien står låst fast i murstein, støpeformer og tømmer i fabrikken på Magnor. For å betale statens skattekrav ble bedriften tvunget til å utbetale et ekstraordinært utbytte på 6,8 millioner kroner midt i en alvorlig krise.

Mekanismen er like brutal som den er ufornuftig:

• For å hente ut penger til formuesskatten, må man først utløse utbytteskatt på 37,84 % – på penger som allerede er beskattet i bedriften.
• Bedriften må altså tappes for rundt 2 millioner kroner i ren likviditet kun for at eieren skal få lov til å betale skatt på urealiserte formuesverdier.

Å påstå at formuesskatt ikke rammer bedriften, er som å påstå at en ryggsekk fylt med stein ikke gjør turen tyngre for turgåeren, fordi sekken «bare sitter på ryggen og ikke på beina». Når bedriften må tappes for egenkapital samtidig som den blør penger, tvinges den til permitteringer. Det er ikke krisen som tvinger fram utbyttet; det er staten.

Subsidiesløseri og politisk overformynderi

Det hører med til historien at Vestre AS over tid har fått over 226 millioner kroner i offentlig støtte, lån og garantier. Dette illustrerer F.A. Hayeks klassiske poeng om kunnskapsproblemet i økonomien: Politikere kan ikke erstatte det frie markedets prissignaler med skattefinansiert favorisering.

Selv med hundrevis av statlige subsidiemillioner, snille lånebetingelser og kommunale anbud med skreddersydde spesifikasjoner, kan ikke staten vedta varig lønnsomhet. Når markedet svinger og eksportmulighetene utfordres, står man igjen med realitetene.

Det mest tragiske med systemet er hvordan det diskriminerer norske eiere. Hadde bedriften vært eid av investorer i Sveits, Tyskland eller USA, ville den sluppet unna denne særnorske tappingen av egenkapital. Dagens regellag belønner utenlandske eiere, mens norske gründere straffes for å investere i eget land.

Hva er den reelle løsningen?

Løsningen er hverken flere statlige subsidiepakker, mer kommunal proteksjonisme eller nye støtteordninger administrert av et svulmende byråkrati. Løsningen er prinsipiell og enkel:

1. Fjern formuesskatten på arbeidende kapital umiddelbart. La kapitalen bli stående ute i bedriftene hvor den skaper arbeidsplasser og verdier, i stedet for å tvinge eierne til å tømme kassen.
2. Reduser utbytteskatten og avskaff dobbeltbeskatningen. Overskudd i næringslivet skal skattlegges én gang, ikke flås lag for lag.
3. Avslutt den statlige subsidiekarusellen. La bedrifter konkurrere på like vilkår i et fritt marked basert på hvor godt de betjener kundene sine – ikke hvor flinke de er til å skrive søknader til Enova og Innovasjon Norge.

Når selv politikkens egne premissleverandører får kjenne sitt eget skattesystem på kroppen, burde alarmen gå i regjeringskvartalet. Det er på tide å slutte å heie på bortelaget og heller gi norske verdiskapere konkurransedyktige rammevilkår.

Utkastet balanserer den faglige kritikken av skattesystemet med en spiss, ironisk tone, og holder samtidig stø kurs på det viktigste: eiendomsrett og frie markedskrefter framfor statlig tapping av bedriftene.